17 October 2020 news

Årets TV-aksjon går i år til WWFs arbeid med å bekjempe plastforsøpling av havene. I den anledning inviterte UiT Norges arktiske universitet en gruppe ungdomsskoleelever fra Norges Toppidrettsgymnas Ungdomsskole (NTG-U) i Tromsø til et møte med fire forskere som jobber med dette problemet til daglig.

Mange skoleelever har de siste ukene hatt mye aktiviteter som dreier seg om plast i havet. Elevene ved NTG-U har hatt temaet på planen i flere uker, med blant annet strandrydding og stafett til inntekt for TV-aksjonen. I tillegg besøkte de altså UiTs naust der de fikk vite om hvordan forskerne ved UiT, Akvaplan-niva og Norsk Polarinstitutt forsker på problemet og hva de har funnet ut.

I UiTs naust i Tromsø fikk ungdomsskoleelevene lære mye om forskninga som finnes på plastforsøpling av havet. Foto: Jonatan Ottesen/UiT

To hundre plastbiter i fuglen

I UiT-naustet i Telegrafbukta i Tromsø, trommer regnet på taket og en åpen peis brenner lystig da elevene benker seg rundt forsker Geir Wing Gabrielsen. Han skal fortelle litt om hvordan plastsøppel påvirker dyr og fisk. Gabrielsen viser bilder av store søppelberg forskerne har funnet på Svalbard og andre steder i Arktis. Det meste av søppelet forskerne har funnet der, stammer fra norske og europeiske fiskebåter, men en del kommer også flytende med havstrømmer fra sørligere breddegrader.

Geir Wing Gabrielsen er forsker ved Norsk Polarinstitutt. Han fortalte elevene om blant annet havhesten, som er en av artene som rammes hardt av plastproblemet. Foto: Jonatan Ottesen/UiT

Gabrielsen har med seg en utstoppet sjøfugl, nærmere bestemt en havhest. Havhesten er nemlig er nemlig en av de artene som forskere har funnet mest plast i. På et forskningstokt i 2013 fant forskerne i gjennomsnitt to hundre plastbiter i magene til havhestene de undersøkte, forteller Gabrielsen.Gabrielsen viser et bilde av hva de fant i en havhest-magesekk. Elevene hjelper til med å identifisere blant annet en bit av en kam, isopor, mykplast, og plastkuler fra plastindustrien.

Hvordan kan vi forhindre plastsøppel i havet?

Hvert minutt bruker vi mennesker to millioner plastposer og en million plastflasker. Og det tar lang tid for naturen å bryte ned, hele 450 år for en plastflaske. – Hvordan kan vi forhindre at det kommer plast i havet? lurer Simon Olander Linløkken på. – Det viktigste vi kan gjøre, er å ha gode systemer for å forhindre at plastsøppel havner i havet. Vi må ha gode systemer for søppelhåndtering, sortering og resirkulering, og vi må slutte med engangsplast, svarer Gabrielsen.

Er sjømat trygt?

Professor Ragnar L. Olsen fortalte at elevene trygt kunne spise sjømat, selv om det er mye plast i havet. Foto: Jonatan Ottesen/UiT

Professor Ragnar Ludvig Olsen fra Norges fiskerihøgskole ved UiT forteller om mikroplast, og enda mindre plastbiter, nanoplast – og om den påvirker sjømaten vi spiser. Vi får mikro- og nanoplast ut i naturen både fra avløpsvann, fra industrien og fra biltrafikken. Og fra plastsøppel som brytes ned til mindre biter i havet. Det er heldigvis sjelden at fisken vi spiser inneholder påvisbare mengder mikroplast. Spesielt i nordlige deler av verden hvor det er mindre plastforsøpling enn lenger sør. Og plasten ligger uansett i magesekken eller tarmen til fisken, som vi oftest ikke spiser.

– Vi mennesker får antakelig mer mikroplast i oss fra drikke enn fra mat og fra miljøet rundt oss, forteller Olsen. - Er det skadelig å få mikroplast i kroppen fra mat og drikke? - Det meste av mikroplasten absorberes ikke i tarmen, så det går rett gjennom kroppen og i do, forteller Olsen.

Plast binder miljøgifter og inneholder kjemikalier som i store mengder kan være helsefarlig for både lever, hormonbalanse og i verste fall kreftfremkallende. Vanligvis spiser man også mage-tarmsystemet ved et måltid skjell, for eksempel blåskjell. Det har vært gjort beregninger og konklusjonen er klar: Selv storspisere av skjell får ubetydelige mengder mikroplast i seg. Dermed kunne Olsen betrygge elevene om at ut fra det man vet i dag så er det trygt å spise sjømat. Han fortalte at både norsk og internasjonal forskning er enige i dette.

Ser plasten fra verdensrommet

Frank Beuchel fra Akvaplan-niva har med seg en drone og fortalte og viste bilder om hvordan forskerne kartlegger plastsøppel til havs ved hjelp av både droner og satellittbilder. - Man kan faktisk se på bildene tatt fra verdensrommet at det ligger store felt med plast i havet, sa Beuchel.

De minste i havet

Claudia Halsband viste elevene hvordan mikroplast påvirker de minste organismene i havet, nemlig plankton – som også får i seg plast. For å forstå hva som skjer med de største dyrene og fiskene, må man forstå hva som skjer med de minste organismene, sier forskeren. – Hvorfor spiser plankton egentlig plast? lurer en elev på. Forskeren forklarer at vanligvis spiser plankton mikroalger. Men når plast har ligget i havet en stund, setter det seg en biofilm på det, og da ser det spiselig ut for plankton.

På jakt etter mikroplast og plankton med håv: Forsker Claudia Halsband fra Akvaplan-niva og elevene fra NTG-U. Foto: Jonatan Ottesen/UiT

På jakt med planktonhåv og mikroskop

Så får elevene bli med ut på brygga på jakt etter plankton og mikroplast i havet med en planktonhåv. Etterpå kikker de på sjøvannet i mikroskoper.

Amund Falk Helgeland ser hva som finnes i sjøvannet i Telegrafbukta i Tromsø. Finner han mikroplast eller plankton? Foto: Jonatan Ottesen/UiT

– Oi, noe rører seg! Hva er det? roper en gutt med svart lue.

– Det er nok et plankton, forklarer læreren.

– Ser dere noe plast, eller? spør forskeren.

– Vet ikke, jeg ser bare at det er mye “skit og lort” her, svarer en elev.

– Det stemmer, det er vanskelig å avgjøre hva som er mikroplast og hva som er andre ting når man ser i mikroskop. For å være sikker på hva det er, må man gjøre en kjemisk analyse, forklarer Halsband.

– Vi kan løse problemet

Det ble et par timer med mye tankevekkende kunnskap om et alvorlig problem for elevene.

– Plast er ikke bra i havet, for det ødelegger mye for livet der. Og havet utgjør en stor del av jorda. Men ingenting vil ordne seg hvis vi ikke gjør noe med det, mener eleven Julian Haagensen.

Det er forskerne helt enig i. - Det er viktig å ikke få panikk – vi må se på det som et problem som må løses. Da må vi forstå hva som egentlig skjer, og det er derfor vi forsker på dette. Når vi har kunnskap, kan vi gjøre de rette tiltakene og samarbeide for å få det til, avslutter Halsband.

Artikkelen er produsert av UiT Norges arktiske universitet: https://uit.no/nyheter/artikkel?p_document_id=7043...