De ca 2400 innbyggerne i Longyearbyen slipper hvert år ut like mange mikrofibre i havet som de 1,3 millionene som bor i storbyen Vancouver, Canada.

Avløpsvannet går rett i fjorden

– Det er ikke fordi innbyggerne på Svalbard vasker klærne sine annerledes enn andre steder, forklarer seniorforsker Dorte Herzke ved NILU – Norsk institutt for luftforskning. – Det er fordi avløpsvannet i deler av Norge, særlig i nord og på Svalbard, slippes mer eller mindre urenset rett ut i havet.

Sammen med seniorforsker Claudia Halsband fra Akvaplan-niva og Jan Sundet fra Havforskningsinstituttet i Tromsø har Herzke i en ny studie fra Adventfjorden utenfor Longyearbyen sett på avløpsvann som kilde til mikrofibre. Slike fibre er opp til 5 millimeter lange, og kommer blant annet fra klær laget av kunststoffer som akryl og polyester eller naturfibre som ull og bomull.

– En god del mikrofibre som havner i havet kan også stamme fra dopapir og våtservietter, sier Sundet. – Vi ønsket å begrense oss til fibre fra klær, og derfor utelukket vi hvite og transparente fibre fra denne studien.

Hvordan beveger mikrofibre seg i miljøet?

I arbeidet ønsket forskerne å finne ut nøyaktig hvordan mikrofibre beveger seg når de slippes ut i miljøet om sommeren.

– Vi trengte heldigvis ikke å stå i vannkanten og helle kilovis med mikrofibre ut i fjorden, sier Halsband. – I stedet la vi data om mikrofibre samt forekomst av vann- og bunnlevende organismer inn i en anerkjent og mye brukt hydrodynamisk modell som simulerer havstrømmer.

Adventfjord-delen av modellen er nyutviklet av seniorforsker Peygham Ghaffari ved Akvaplan-niva.

Ghaffari hadde på forhånd delt inn mikrofibrene i fire ulike «tetthetsklasser»: lette, nøytrale, tunge og svært tunge. I modellen kunne forskerne dermed «se» hvordan de ulike typene mikrofibre beveget seg fra røret der det meste av avløpsvann fra boligene i Longyearbyen slippes ut, og helt ut i fjordmunningen.

– Ikke uventet fløt de letteste mikrofibrene, som stort sett er laget av polyester, lenger enn de tunge ullfibrene, sier Herzke. – Vi kunne også se at mesteparten av fibrene beveger seg opp langs den nordlige strandlinjen (vestsiden) av fjorden. Lette mikrofibre føres ut av Adventfjorden ganske raskt, i løpet av timer eller dager, mens tyngre fibre blir igjen i fjorden og hoper seg opp nær sjøbunnen.

Blir mikrofibrene spist?

Selv om en stor del av mikrofibrene føres raskt ut i det større fjordsystemet og derfra ut i havet er tilførselen av nye mikrofibre konstant. Det betyr at forskerne også er bekymret for hvorvidt mikrofibre – i likhet med mikroplast – blir spist av hoppekreps, plankton og andre vann- og bunnlevende organismer.

Modellen viste at en del av mikrofibrene havnet i områder der tidligere studier har vist at disse organismene forekommer i løpet av sommeren.

– Modellresultatene viser at det er stort potensiale for at organismene vil treffe på mikrofibre i bestemte fjordområder, særlig langs vestsiden av fjorden. Men foreløpig er det få studier som viser en klar sammenheng mellom mikrofibre og organismene som lever i vannet og på bunnen av fjorden, sier Halsband. Hun forteller videre at en masterstudent på Akvaplan-niva og NILU har eksponert kråkeboller for ulike typer mikrofibre i laboratoriet. Siden studenten har funnet igjen kunstfibre i mageinnholdet i kråkebollene kan det tenkes at også andre organismer som hoppekreps og bunndyr vil spise mikrofibre dersom de er tilgjengelige.

Behov for bedre infrastruktur

Alt i alt viser data fra studien at hver innbygger i Longyearbyen årlig sender omtrent 7,5 millioner små mikrofibre ut i Adventfjorden.

– Som privatperson er det dessverre lite du kan gjøre, sier Dorte Herzke. – Det hjelper selvsagt å lufte ullklær i stedet for å vaske dem, og bruke en bukse en dag eller to ekstra før den går i vaskemaskinen, men alt i alt handler dette om infrastruktur.

For teknologi som kan fjerne store andeler av mikrofibre og mikroplast finnes allerede, og brukes i vannrenseanlegg blant annet i Vancouver og de større byene i Norge. På Svalbard, og i mange andre små og mellomstore byer rundt om i landet, er slik renseteknologi langt unna.

– Vi håper denne studien kan bidra til å øke fokus på behovet for bedre infrastruktur i små samfunn og sårbare områder, avslutter Claudia Halsband. – Potensialet for skade på det arktiske miljøet er høyt.

Denne studien er finansiert ved hjelp av midler fra Svalbard miljøvernfond og Framsenterets forskningsprogram “Plastic in the Arctic”. I tillegg har forskerne mottatt støtte fra Norges forskningsråd (grants nr. 117031, 275172 og 288079).