Norsk
This page is only available in Norwegian

Hvorfor er det viktig å sikre framtiden til lukkede lakseanlegg i sjø?

Den nye havbruksstrategien til regjeringen sier lite om de reelle mulighetene til å satse på en av de mest åpenbare teknologiene: semilukkede anlegg i sjø, som FishGlobe på bildet. Foto: © Håkon Meyer

Hvorfor er det viktig å sikre framtiden til lukkede lakseanlegg i sjø?

Den nye havbruksstrategien til regjeringen sier lite om de reelle mulighetene til å satse på en av de mest åpenbare teknologiene: semilukkede anlegg i sjø, som FishGlobe på bildet. Foto: © Håkon Meyer

21 March 2022 news

Av Åsa Maria Espmark (Nofima), Åse Åtland (NIVA), Albert Imsland (Akvaplan-niva), Sara Calabrese (NIVA), Hilde Toften (Nofima), Alf Seljenes Dalum (Nofima), Chris Noble (Nofima), Atle Foss (Akvaplan-niva), Tarald Kleppa Øvrebø (Akvaplan-niva), Harald Sveier (Lerøy Seafood), Arne Berge (FishGLOBE), Alf Reidar Sandstad (Seafarming systems), Steingrim Holm (Midt-Norsk Havbruk), Torolf Storsul (Aqua Kompetanse)

Akvakulturnæringen er inne i en tid med store endringer i produksjonsformer. Viktige drivere for disse endringene er problemene knyttet til lakselus og et ønske om videre vekst i produksjonen av oppdrettsfisk. Da de første semilukkede anleggene ble designet for snart ti år siden representerte disse systemene en betydelig innovasjon i forhold til den tradisjonelle måten å produsere laks på. Semilukkede anlegg er flytende systemer i sjø for oppdrett av fortrinnsvis stor laksesmolt, der en ugjennomtrengelig vegg eller duk lager en fysisk barriere mellom fisken og det ytre vannmiljø i fjorden. Denne fysiske barrieren har vist seg å være effektiv mot å slippe lus inn og laks ut av systemene og flere undersøkelser har vist at det er mulig å produsere laks uten lus i områder der smittetrykket av lakselus er så høyt at drift i tradisjonelle åpne merder ville vært problematisk. Selv om anleggene er lukket for å slippe lus inn og laks ut, så kalles de semilukkede ettersom vannet må pumpes inn i systemet fra nivåer som ligger under det dypet lakselusa vanligvis oppholder seg.

Hvorfor er det viktig at de semilukkede anleggene har en framtid?

Dersom målet om vekst skal realiseres, må det skje gjennom forsvarlige løsninger som tar hensyn til miljø, fiskens velferd og at de aksepteres av resten av samfunnet. Ved å satse på en diversitet av ulike produksjonsformer som utnytter ulike typer lokaliteter (land, hav og fjord), vil risikoen for å belaste en lokalitetstype ved framtidig vekst i akvakulturen, være begrenset. Bruk av semilukkede anlegg er et viktig bidrag til diversiteten ved å kunne utnytte fjordsystemer til og med i gule og røde produksjonsområder, der vekst i produksjonen pr. nå ikke er tillatt. Funksjonalitet av, og fiskens vekst, overlevelse og velferd i semilukkede anlegg har vært studert i flere forskningsprosjekter, blant annet i CtrlAQUA SFI (Senter for Forskningsdrevet Innovasjon) de siste seks årene. Flere av systemene har også blitt utviklet ved hjelp av utviklingskonsesjoner med solid støtte fra FoU institusjoner. Det er vist at de semilukkede anleggene virker etter hensikten når det gjelder å oppfylle krav til miljø, fiskens ytelse og velferd. De er bevist effektive mot lus og rømming, og forsøk har vist at lusenivåene ofte holder seg lavere også etter at fisken blir overført fra det semilukkede anlegget til tradisjonelle åpne nøter. Gunstige forhold i det semilukkede anlegget gjør også at fisken ofte vokser bedre etter at de har forlatt anlegget til en åpen not. Ved å holde fisk inne i lukkede anlegg, kan man forkorte livet i åpen sjø, og dermed forkorte tiden med eksponering for lus og risiko for rømming med et halvt til nesten ett år.

Utfordringer

På tross av at de semilukkede anleggene har bevist god funksjonalitet, er framtidig bruk usikker av helt andre årsaker enn biologi og teknologi. Selv om mange anlegg har kommet langt i å kommersialiseres, er de fleste fortsatt prototyper som trenger noen flere utviklingstrinn for å helt være hyllevare. I tillegg er det regulatoriske begrensinger som i dag utgjør en alvorlig trussel mot utnyttelse av systemene. Det er store regionale forskjeller i tillatelsene som gis og det er det ønske blant oppdrettere om enhetlig og nasjonal praktisering av retningslinjene slik at alle aktørene behandles på likt grunnlag. Enn så lenge reguleres disse anleggene på lik linje med åpne nøter, hva angår tillatt antall fisk i anleggene og konsesjonskostnader. Det oppleves som urett at semilukkede anlegg som i utgangspunktet er kostbare å utvikle og drifte, skal belastes med like kostnader som tradisjonelle åpne nøter når effekt på miljø er beviselig bedre for de semilukkede anleggene. Ut fra et velferdsperspektiv er det mye som tilsier at det er forsvarlig å gå utover de tillatte 200 000 individene da forskning i gjennomstrømning har vist at tettheter oppimot 80 kg/m3 kan praktiseres uten at det går utover velferden til fisken, så lenge vannkvaliteten holdes god og fiskevelferden kan ivaretas.

Hva må til?

Det er viktig at disse utfordringene inkluderes i norske myndigheter, ettersom det ikke er bare vi som poengterer de regulatoriske urimelighetene. Flere, deriblant en nylig utgitt rapport fra Stiim Aqua Cluster peker på flere av de samme momentene, og flere andre har også ytret seg i fagmedia.

De semilukkede anleggene representerer viktige bidrag for oppdrett i fjordsystemer der lus fortsatt utgjør en trussel. For å utnytte disse systemene slik at de kan bidra med det de har potensiale til må de reguleres hensiktsmessig. Reguleringen bør være slik at alle produksjonssystemer som har bevist funksjonalitet på miljø og velferd, reguleres likt, uavhengig av om de er på land eller i sjøen. Målet må være at valg av system baserer seg på egnethet og ikke regelverk. Det må også fortsatt satses på forskning. Det er stort behov for mer forskning for å bekrefte forsvarlig maksimal tetthet i semilukkede anlegg, noe som også vil kreve god overvåking av vannkvalitet. Det er i tillegg behov for å videreutvikle systemene med tanke på å lukke dem enda mer, dvs. forsikre seg om at smitte ikke kommer inn og at de ikke slipper ut uønsket avfall. Istedenfor å slippe avfallet ut, kan det samles opp og nyttiggjøres i andre næringer, eksempel som fôrressurs til andre arter eller som gjødsel. Dette er kun eksempler på forskning som må til for å videreutvikle de semilukkede anleggene. Forskningen må gjøres ved hjelp av langsiktige og solide samarbeidssatsinger mellom FoU og industri, som Grønn Plattform og Sentrer for forskningsbasert Innovasjon er gode eksempler på.

Forfatterne bak denne artikkelen er et eksempel på et samarbeid mellom forskning og industri, med felles mål om å fremme en framtidig miljøvennlig og bærekraftig akvakulturproduksjon. Vi har tro på at samarbeid er det riktige arbeidsverktøyet, men for å komme i mål må også myndigheter og forbrukere delta aktivt.

Artikkelen har vært publisert i nordnorsk debatt: https://www.nordnorskdebatt.no...

R&D Manager
Aquaculture and Seafood