8 January 2024 news
Av Sanna Matsson (Møreforsking) og Lars Olav Sparboe (Akvaplan-niva)
Verden står overfor en energikrise og en matforsyningskrise. Heldigvis har vi langs Norges kyst et unikt utgangspunkt for å forebygge dette gjennom å dyrke ‘nye marine arter’. Men det må satses for å realisere potensialet som ligger utenfor kysten vår.
I 1814 ble Maret Iversdotter fra Nordmøre stevnet for retten av naboen for å ha stjålet femten poteter som hun skal ha brukt til å koke suppe av. 209 år senere må en bonde i Rana kaste over 50 tonn poteter fordi de ikke er pene nok. En annen må grave ned 80 tonn gulrøtter fordi strømmen er for dyr for å lagre dem. Hvordan skal vi utvikle nye råvareindustrier i en tid hvor råvarene på ulike måter mister sin verdi?
Økt marin produksjon
En ny undersøkelse fra Riksrevisjonen viser at departementenes planer for Norge i krisetider ikke er tilfredsstillende. I dag kommer 2 % av kaloriinntaket til verdens befolkning fra havet, og kun 1 % fra akvakultur. Det sier seg selv at verden må utvikle den marine produksjonen hvis vi skal møte behovet for råstoff og mat i fremtiden.
I Norge har vi verdens nest lengste kyst, som med den økonomiske sonen gir Norge seks ganger større sjøareal enn landareal. I tillegg har Norge en solid marin og maritim kompetanse fra olje, transport og lakseoppdrett. Det ligger altså til rette for å nå regjeringens mål om å høste mer proteiner fra havet og om å bli «verdens mest produktive og miljøvennlige havbruksnæring». Det å dyrke ‘nye marine arter’ som er uavhengig av importerte fôringredienser vil være med på å øke Norges matsikkerhet og selvbergingsgrad, samtidig som vi bidrar til FN sine bærekraftsmål.
Enkelt i teorien
Det finnes en mengde velegnede arter som kan dyrkes i norske farvann uten behov for hverken ekstra gjødsel, fôr, kjemikalier eller ferskvann. Blåskjell og tunikater kan enkelt dyrkes gjennom å plassere tomme tau i sjøen som frittsvømmende dyrelarver naturlig slår seg ned på. Hvert av disse dyrene filtrerer rundt hundre liter vann daglig, spiser de små partiklene og fungerer samtidig som biologiske filtre for forurensing fra menneskelig aktivitet. Å dyrke tare kan også ha store fordeler for nærliggende marine økosystem, ved at taren tar opp løste næringsstoffer og CO2. På den måten motvirkes overgjødsling og klimagassutslippene i atmosfæren reduseres. Råvaren som dyrkes frem kan brukes til det meste; tare er sunt og godt å spise, og med ytterligere utvikling kan den også benyttes til produksjon av bioplast og biodrivstoff.
Nye arter – et supplement til «gamle»
Tross den enorme økonomisk sjøsonen vår, er det kamp om sjøarealene. Fjord- og havområdene våre kan imidlertid også være egnet for samhandling mellom ulike havnæringer. Dette kan være det å kombinere havvind og akvakultur, eller å dyrke flere ulike oppdrettsarter i samme område. Dette vil ikke bare gi bedre arealutnyttelse, men vil også bidra til en sirkulær økonomi av infrastruktur og avfallsstoffer. Avfallsstoffer fra lakseoppdrett kan gi næring til nye marine arter som dyrkes i samme område. Disse kan igjen brukes som fôr for laks eller andre arter – i en nydelig miljøvennlig rundgang. Det finnes altså tilnærmet uendelige muligheter for hva vi kan trylle frem utenfor kysten vår.
Delikatesser fra havet (Foto: Sanna Matsson).
Så hva skal til for å utnytte mer av det havet har å by på?
Det korte svaret er: Vi trenger mer kunnskap gjennom forskning og utvikling. Det er et krevende og langsiktig arbeid å jobbe seg fra idé til nye, fungerende kommersielle næringer. Det tar tid og det koster penger. Før laks kunne bli kommersielt oppdrettet, tok det anslagsvis 30 år – og det krevde store investeringer både fra private aktører og statlig støttet forskning. I dag vet vi hvilken verdifull gevinst denne innsatsen ga til Norge og norske kystsamfunn. Men vi må heller ikke glemme at i løpet av de første 15-20 årene av laksesatsingen så var det mange av pionérene som tapte penger og måtte gi opp.
Dersom vi skal lykkes med å få tare, tunikater og andre nye arter over i en lønnsom og kommersiell fase, er det avgjørende at vi tenker helhetlig og får på plass en overordnet nasjonal strategi hvor alle ledd i verdikjeden samarbeider - både næringsaktører, forvaltning, forskning og utdanning. Nå gjelder det å investere rett for å skape verdier for fremtiden!
Dyrking av nye marine arter kan blien viktig ressurs i fremtidens produksjon av mat, fôr og energi. Når historien viser at verdien av en potet kan bli så høy at litt potet-nasking kan resultere i rettsak – ja da bør vi iallfall utvikle det potensialet som ligger i hittil uutnyttede marine arter.
Riksrevisjonens rapport: Matsikkerhet: Vi er ikke godt nok forberedt (riksrevisjonen.no)
