Overvåkning av fjærmygg i innsjøer med bruk av miljø-DNA

Abstract

DNA-metastrekkoding av filtrerte vannprøver gjør det mulig å påvise arter i et miljø uten å samle inn selve organismene. Metoden har vist seg lovende for identifisering av bunndyr i rennende vann, men det finnes få studier som vurderer hvor godt den egner seg til å påvise denne artsgruppen i lotiske miljøer. Fjærmygg (Diptera: Chironomidae) er blant de mest artsrike insektgruppene i ferskvann, men har vært lite brukt i norsk miljøovervåkning. Dette skyldes i stor grad at morfologisk artsidentifisering er tidkrevende og krevende. Med et godt utbygd referansebibliotek for norske fjærmyggarter basert på DNA-strekkoder, åpner metastrekkoding for effektiv og nøyaktig identifisering, noe som kan gjøre fjærmygg til en realistisk indikatorgruppe i fremtidig overvåkning – særlig i innsjøer med lav bunndyrdiversitet. I dette studiet undersøkte vi om metastrekkoding av filtrerte vannprøver kunne påvise fjærmyggarter i Selbusjøen (Trøndelag) samt i Diesetvassdraget og Linnévassdraget på Spitsbergen, og hvor robust denne påvisningen er mellom biologiske replikater. I Selbusjøen ble det påvist DNA fra over 200 arter, men mange arter ble kun registrert i én av tre replikater, noe som indikerer lav robusthet. Det var også liten overlapp mellom artssammensetning i vannprøver og det som ble registrert med tradisjonelle metoder som sparkeprøver og sedimentprøver. Som forventet ble det påvist mange terrestriske og lotiske arter nær bekke- og elveutløp. Resultatene viser at metastrekkoding har potensial for bruk av fjærmygg i biomonitorering, men at det er behov for videre undersøkelser for å avklare om filtrert vann eller sedimentprøver best egner seg til å påvise stedegne arter, og hvor mange replikater som kreves for en pålitelig deteksjon. I tillegg bør eksperimentell prøvetaking gjennomføres for å forstå hvordan miljø-DNA fra fjærmygg distribueres både horisontalt og vertikalt i innsjøsystemer.